Det første som slo meg etter å ha sett fem-seks episoder er at de som liker Family Guy bør få med seg It’s Always Sunny in Philadelphia.

Sammenligningen skyldes først og fremst at hver episode drives av seg selv, der idiotiske ideer og påfunn sjelden får konsekvenser etter episodens 22 minutter er over.

Når det er sagt er It’s Always Sunny in Philadelphia hakket mer sammenhengende og realistisk enn livet i Spooner Street.

Serien handler om Mac, Charlie og søskenparet Dee og Dennis som sammen driver Paddy’s Pub. De finner stadig på absurde ideer som skal sette fart på businessen, men stort sett resulterer det i en eller annen form for katastrofe.

Serien er behagelig høylytt, Charlie Day spiller tross alt en av de fire hovedrollene, men til tross for all galskapen blir den ikke slitsom. Faktisk blir det morsommere for hver episode. Etter hvert introduseres et nytt medlem i gjengen – bildet over avslører hvem det er. 

I motsetning til andre serier i samme sjanger, har ikke skaper (og skuespiller) Rob McElhenney gjort karakterene særlig sympatiske. De er ikke veldig sjarmerende, de er bare svært underholdene å se på.

Humoren er mørk, men ikke kolsvart, og man trenger ingen sær humor for å like denne serien. Snarere tvert imot, men gi den noen episoder. Liker du ikke serien etter et par-tre timer… Se litt mer.

Serien ligger ikke på norske Netflix, men finnes på strømmetjenesten i andre land. Et kjapt Google-søk hjelper deg å finne ut hvordan du kan se It’s Always Sunny in Philadelphia.

Denne serien kan du fint bingewatche. Det gjorde jeg.