Tittelen sier sitt. Dette er en liste med undervurderte Metallica-låter. Jeg har valgt én sang per album (S&M eks). 

Motorbreath (Kill ‘Em All 1983)

Seek & Destroy, Hit the Lights, The Four Horsemen og No Remorse: Metallicas debutalbum er fylt til randen med godbiter – og litt glemt i miksen finner man Motorbreath. De som følger Metallica live blir tidvis påminnet om hvor fet Motorbreath er. Den spilles live med jevne mellomrom, men ofte er det andre låter som nevnes først når Kill ‘Em All er tema.

Legg merke til lengden. Motorbreath varer 3:08 og er Metallicas korteste låt.

Ride The Lightning (Ride The Lightning 1984)

Flere regner tittelsporet til Ride The Lightning som en klassiker, og i så måte hører den kanskje ikke til i kategorien «undervurdert». Samtidig har låta utvilsomt havnet i skyggen av Fade To Black, Creeping Death og For Whoom the Bell Tolls. RTL spilles sjeldnere live, og hvor ofte hører man egentlig noen prate om nettopp Ride The Lighting?

Legg merke til gitarsoloen. Utvilsomt en av Kirk Hammetts feteste.

Damage, Inc. (Master of Puppets 1986)

MOP består av mange perler, og Damage, inc. er utvilsomt blant dem. Hissigproppen har likevel aldri blitt en snakkis blant fansen eller fast inventar live. Den er spilt litt over 200 ganger live siden utgivelsen i 1986. Til sammenligning er «konkurrenten» Battery fremført over 900 ganger på scenen. Jeg sammenligner de to da begge er intense thrash-låter i fri fart autobahn-tempo.
Damage, Inc. starter rolig – deretter er det pur headbang. Et mesterverk av en metal-sang.

Legg merke til riffet 3:14 uti i sangen. Gåsehud!

The Frayed Ends Of Sanity (And Justice for All 1988)

En av de mer catchy låtene fra …And Justice for All. Riffet fenger, mens tempoet er relativt bedagelig. Men forstå meg rett: dette er thrash-metal. Metallica har selv neglisjert The Frayeds Ends of Sanity, og har bare spilt den live ved 12(!) anledninger. Jeg håper den snart finner veien tilbake til setlisten. Gjerne til fordel for Enter Sandman.

Legg merke til introen (dvs. etter ni sekunder). Metallica høres plutselig ut som et vikingband.

Don’t Tread on Me (Metallica 1991)

Nedpå, men et fett driv. Dette er en sang som hadde fortjent mer oppmerksomhet både blant fansen og bandet selv. Dette er så avgjort en godbit, og en av Black Albums mer ukjente perler (som om noen låter på 25 millioner-albumet er ukjente).

Legg merke til logoen på albumet (den subtile slangen). Det er logoen fra utrykket Don’t Tread on Me som ble brukt under den amerikanske revolusjonen på slutten av 1700-tallet.

The House Jack Built (Load 1996)

Symptomatisk for hele Load-plata er The House Jack Built eksperimentell og melodiøs – i tillegg er den vanskelig å plassere i en kategori. Den er rocka, litt tung, men ikke heavy. Hetfield låter som vanlig sjef, og denne sangen drives av vokalen.

Legg merke til den Bon Jovi-inspirerte gitarsoloen. Det klinger ikke helt i starten, men man blir fort vant til den merkelige talkbox-lyden.

Fixxxer (ReLoad 1997)

Mesterverket på 8:15 er blitt en kulthit blant den den harde kjernen av Metallica-fans, men ignoreres stort sett av alle andre. Fuel, The Memory Remains og Unforgiven 2 er de mest kjente sporene, mens Better Than You stakk av med en grammy (Fixxxer er betydelig bedre).
Fixxxer er ikke en låt for party og afterski, men alene med de gode hodetelefonene får du en opplevelse du garantert vil gjenta.

Legg merke til Hetfields vokal fra starten. Sårbar og rått. Hetfield kler den langsomme tungrocken enormt bra.

Astronomy (Garage, Inc. 1998)

Det er nesten synd at Astronomy ikke er en original Metallica-sang, så bra er den. Men Metallica promoterte heller Turn The Page og Whiskey in the Jar. Astronomy havnet litt i skyggen… Låten er som skreddersydd for James Hetfields stemme á 1998 – kanskje den perioden han låt best fra et vokalteknisk point of view?

Legg merke til hvor godt produsert låten er. Det er til og med plass til Jason Newsteds basstoner. Lydbildet er enormt bra.

Sweet Amber (St. Anger 2003)

Metallicas mye kritiserte selvterapeutiske St. Anger inneholder faktisk endel gode låter. Deriblant Sweet Amber (men hvem har vel hørt om den?). Fete riff og bra driv. Ikke albumets beste, men absolutt den mest undervurderte.

Legg merke til riffet etter 3:45. Ekstremt bra og høyt plassert på listen over Metallicas mest undervurderte gitarriff (full catalog).

The Unforgiven 3 (Death Magnetic 2008)

Denne velges med et litt annet premiss enn de andre. The Unforgiven 3 er egentlig populær blant mange som ellers ikke regner seg som hardcore fans. Men på fanforums og andre arenaer Metallicas-hæren fritt boltrer seg, kommer det frem at U3 slettes ikke er så godt likt. Noen ser på den som et litt desperat forsøk på å gjenskape to suksesslåter, mens andre mener den klikker på for mange klisjéknapper. Jeg holder med den første gruppen – altså dem som liker den. U3 er en lekker tune, og den første jeg falt for da jeg spilte gjennom Death Magnetic en høstdag i 08.

Legg merke til Hammetts solo og perfekte bruk av wahwah-pedalen. Han er kritiseres ofte for å nærmest voldta pedalen Jimi Hendrix gjorde kjent på slutten av 60-tallet.

ManUNkind (Hardwired to Self-Destruct 2016)

Til Metallica å være er ManUnkind ganske avansert rytmisk. Det var så forfriskende å høre et riff og en trommebeat som ikke bare handlet om tempo og driv, men en odd-time-taktart.
Jeg trengte noen runder med ManUNkind før vi ble venner, og det er godt mulig mange i musikkpressen ikke ga den like mange sjanser. ManUNkind er en av låtene på Hardwired… to Self-destruct mange mente var overflødig. Jeg digger den, og selvsagt fortjente den en plass på albumet.
Hver gang Jaymz synger «Quest to find»: GÅSEHUD.

Legg merke til introen. Det er Robert Trujillos eneste krediterte bidrag som låtskriver på albumet.

Hvordan ser din liste ut?