Da jeg forlot kinosalen etter å ha sett Man of Steel (2013) visste jeg ikke hva jeg skulle føle. Mye manglet, men samtidig var det en rimelig heftig opplevelse i 3D med dundrende Dolby surround. Jeg likte Henry Cavill som Superman, og historien om Kryptons fall var egentlig ganske kul.

Dette var en litt mer sårbar Superman. En som måtte kjempe litt hardere, og en som opplevde konsekvenser av sine handlinger. At vi ble servert en mørkere superhelt var bare å forvente. The Dark Knight-suksessen har endret sjangeren for godt, men der Christopher Nolan lyktes totalt med Batman-trilogien, klarte ikke Zack Snyder & co. å finne balansen mellom superheltsjarm og troverdighet i Man of Steel.

Tre år senere var det duket for et av de mest ambisiøse filmprosjektene noensinne. Oppfølgeren: Batman V Superman.

Jeg ble så skuffet. Det vil si, det var så mye å ta inn at jeg måtte se den en andre gang før jeg kunne konkludere. Skuffelsen var total, og den blir bare teitere og teitere for hver gang jeg ser den. Mitt tips: se den enten null eller én gang.

Men, dette er ingen anmeldelse av de nevnte filmene, men snarere en utblåsning om de områdene jeg mener de bommet helt. Dette irriterer meg:

Hvor er Clark Kent?

Det mest interessante med Superman er dobbeltrollen Kal-El har. Som Superman er han en frelser på jord, men som Clark Kent er han en gravende journalist (noen ganger klønete), som sammen med Lois Lane, løser viktige saker uten å bruke stålmuskler. Hvor er dette i Man of Steel og Batman V Superman? Helt fraværende. Fullstendig nedprioritert.
Jeg er også svak for historien der Lois Lane forelsker seg i Superman, mens Clark Kent forelsker seg i Lois Lane. I Man of Steel finner Lane ut hvem Superman virkelig er nesten med én gang. Hva i alle dager!?

Lex Luthor er ikke The Joker

Hvorfor (egentlig glimrende) Jesse Eisenberg valgte å spille Lex Luthor som en slags The Joker-figur, er for meg helt ubegripelig. Først var han litt interessant, men så ble det bare helt dust. Heath Ledger klarte å være gal uten at det ble for mye, men så er også jokeren en helt annerledes karakter. Eisenbergs tolkning av den legendariske skurken var skivebom.

Personlig foretrekker jeg John Sheas tolkning av Lex Luthor fra 90-tallsserien Lois & Clark: The New Adventures of Superman. Men Gene Hackman og Kevin Spacey sine versjoner er mer enn bra nok.

Pinlig monster

I slutten av Batman V Superman, når alt kulminerer og eksploderer har Lex Luthor bokstavelig talt kokt sammen et monster sterkere enn Superman. Et monster som ser så dumt ut, og som overhodet ikke passer inn i filmens tone. Det funket kanskje i comic-bøkene, men på film ble det helt horribelt. Skulle monsteret være skummelt? Tøft? Spennende? Det kan være 11-åringene likte det, men ingen andre. Det er jeg sikker på.

Mindre er mer

Den svenske gitaristen Yngwie Malmsteen sa engang følgende: «how can less be more? More is more!». Når det gjelder neo-classical gitar-rock er jeg kanskje enig, men når man skal lage film er det lurt å roe litt ned. Det er slitsomt å se filmer fra den nye Superman-franchisen. Ta en pust i bakken. Løs en uviktig sak som journalist. La Lois Lane spekulere litt i hvem Superman faktisk er. Ikke start på makspuls, uten evne til å gjøre det dramaturgisk interessant. Hvor ble sjarmen av? Hvor er oppbyggingen? Hvor er problemene som ikke nødvendigvis har dommedag som konsekvens?

Not so wonderful

Som om det ikke var nok med både Batman, Superman, en overivrig Lex Luthor og et monster i én og samme film… Vi måtte få besøk av Wonder Woman. Plutselig var hun der. En superhelt til. Helt ut av det blå var det enda en karakter med krefter og ferdigheter vi måtte forholde oss til.
Jeg forstår at det er en introduksjon til Justice League-filmen som kommer om ikke altfor lenge, men dette gjorde alt mindre troverdig og engasjerende, for ikke å snakke om at filmen ble mer rotete. Enten måtte vi fått egne filmer, der Justice League-karakterene ble presentert (løsningen Marvel valgte) eller kunne de ventet med Wonder Woman, og gitt en ørliten introduksjon på slutten av filmen, uten at hun var en sentral del av storyen.

Jeg foretrekker DC Comic-heltene fremfor Marvel-karakterene, men Disney (som eier Marvel) er milevis foran når det kommer til å lage moderne og engasjerende filmer ut av superheltuniversene.