Ingen spoilere

Etter noen miserable forsøk fra DC Comics, lyktes de endelig med en filmversjon av en superhelt. Wonder woman var platt i sin cameo i Batman vs. Superman, men i filmen om heltinnen klaffet konseptet.

Jeg fryktet at skaperne vurderte det slik at Wonder Woman fikk introduksjonen hun trengte i Batman vs. Superman, og at det dermed var overflødig å presentere henne grundig for publikum (ikke alle leser tegneseriene). Det var en overraskende lang intro, med nydelige visuelle scener, som selvsagt må oppleves i 3D. Vi fikk faktisk tid med den smidige karakteren og hennes bakgrunn.

Den første timen var faktisk den beste. 

Handlingen ser du selv, men i løpet av de nesten to og en halv timene med glattprodusert Hollywood-film, kjedet jeg med aldri. Det var heller ikke særlig cringy, selv om klisjeer nødvendigvis preget plottet. Hallo, dette er en uironisk superheltfilm. Et par fraser mot slutten, ble kanskje i det meste laget, for også i Wonder Woman står kjærligheten sterkest – og moralbarometeret presses helt til topps.

Dette skal være litt kid friendly, men litt blod, et banneord – og tyskere som faktisk snakker tysk til hverandre, hadde økt troverdigheten.

Historien ga assosiasjoner til både Thor og den første Captain America-filmen. De visuelle inntrykkene og estetikken hadde likhetstrekk med Avatar, og var skreddersydd for kino og 3D. Dramaturgisk var det langsommere enn forventet – en herlig kontrast til heltefilmer som tar av fra første sekund.

Castingen var bra, bildene var vakre og historien holdt mål, men humorforsøkene var ikke på nivå med det rivalene i Marvel trikser frem. Men kanskje er det litt sunt, DC klarte for én gangs skyld å balansere stemningen. Ikke for mørk, ikke for useriøs.

For øvrig var det kult at Hollywood ville satse på en heltinne. Riktignok en svært vakker kvinne, som gjør alt lettere i filmhovedstaden i LA, men et steg i riktig retning var det uansett.

7,5/10