Jeg er filmelsker i større grad enn jeg er filmnerd (dessverre). Som oftest er det for meg fint lite interessant hvem som har regien, hvem som har finansiert prosjektet, hvilken location som brukes, hvem som er kostymedesigner… Alt jeg bryr meg om er å ha en fet opplevelse. Men akkurat når det gjelder Quentin Tarantino – mannen med det kanskje kuleste navnet i Hollywood – akkurat når han lager film trigges noe i meg. En forventning og entusiasme. Noe ingen andre filmskapere får til. Når han lager film, skal jeg se den – uansett.

Quentin Tarantino har laget mange filmer. Det vil si han har hatt en finger med i spiller i mange filmer. Som produsent, som forfatter, som regissør, som skuespiller – og sine egne verk, der han har alle roller. Og det er de jeg fokuserer på i dette innlegget.

Oppgaven å rangere disse mesterverkene føles umulig, og jeg innrømmer at dersom noen utfordrer meg om å rate filmene hans igjen, om et års tid, kan det tenkes listen ser noe annerledes ut. Uansett, her er min rangerte liste over Quentin Tarantinos filmer:

  1. Kill Bill vol. 2
  2. Kill BIll vol. 1
  3. Inglorious Basterds
  4. Pulp Fiction
  5. Django Unchained
  6. Reservoir Dogs
  7. The Hateful Eight
  8. Jackie Brown
  9. Death Proof

En liten treat. Fra Desperado. 

Forklaringer

Ikke Pulp Fiction på topp tre-listen? Nei, det stemmer. Jeg har ikke det samme forholdet til den, selv om jeg har sett den fire-fem ganger, som jeg har til en del av Tarantinos nyere verk. Den er fet, og jeg har ikke et vondt ord å si om den, men den fascinerer meg ikke like mye som endel av de andre prosjektene til den gale filmskaperen.

2x KillBill! Ja, hele konseptet er så vanvittig, og så sjokkerende bra. Tarantinos hyllest til filmer han selv elsker. Den første inspirert av filmklisjeer fra østen, med martial arts som hovedretten, supplert med litt deilig asiatisk mafia. Oppfølgeren, en av mine favorittfilmer gjennom tidene, er en hyllest til den ville vesten, i hvert fall filmversjonens portrett av seksløper-dagene. Musikken, skriften, lydene, looken – alt er en hyllest, samtidig som det er helt originalt og genialt. Kill Bill er sært, men uten at man detter av lasset.

The Hateful Eight. Jeg sovnet ikke av den, men det var et lite øyeblikk jeg måtte sette meg rett i ryggen, drikke litt cola og åpne øynene dramatisk mye. På den ene siden er dialogen genial og kunstnerisk elegant, på den andre siden blir det litt langtekkelig. Jeg kan tenke meg at enkelte filmnerder vrir seg i ørevoksen av den kommentaren. Selvsagt, da alt eskalerte kom Tarantino-blodet strømmende, og jeg fikk den forventede mentale reisningen. En kul film, ja, men ikke en jeg kommer til å se veldig mange ganger.

Death Proof. Jeg innrømmer det. Jeg har omtrent ikke sett den. Det vil si, jeg har sett den, men var trolig trøtt og uinspirert. Jeg husker den nemlig ikke særlig godt. Men, det sier vel egentlig sitt om DP.